Sagnet om den sorte puddelen

Da Henrik Ibsen var liten gikk det et sagn på folkemunne om en sort puddel i Skien kirke. Ibsen har hørt denne historien og selv beskrevet den i sin påbegynte selvbiografi:

”Nesten mer enn den hvite engelen inne i kirken beskjeftiget meg dog den sorte puddelhunden som holdt til øverst oppe i tårnet, der hvor vekteren ropte om natten. Den hadde glorøde øyne, men den kom ikke ofte til syne. Egentlig viste den seg, så vidt jeg vet, bare en eneste gang. Det var en nyttårsnatt, akkurat da vekteren ropte ut av gluggen på tårnets fremside. Da kom den sorte puddelhunden opp av tårntrappen bak ham, stod stille, bare så på ham med de glødende øynene, det var alt. Men på hodet stupte vekteren ut gjennom tårngluggen like ned på torvet hvor de så ham ligge død, alle de andektige som nyttårsmorgenen tidlig gikk til preken. Siden den natten ropte aldri vekteren gjennom den tårngluggen i Skien kirke. Denne tildragelsen, med vekteren og puddelhunden, foregikk nå forresten lenge før min tid, og jeg har senere blitt fortalt at lignende begivenheter i gamle dager skal ha tildratt seg i atskillige andre norske kirker. Men denne samme tårngluggen var for meg, den gang jeg var barn, noe særlig merkverdig ved at det var oppe i den gluggen jeg mottok det første bevisste og blivende inntrykk.”
Om natten gikk vekteren i byen sin vanlige runde for å se om alt var i sin orden, slik vektere gjerne gjorde på den tiden. Vekterne gikk faste runder i byens gater og smug om natten for å passe på at byens borgere sov trygt. På den måten ble byen beskyttet mot tyveri og ildebrann. Hvis noen laget bråk, ville vekteren snakke til dem, og hjalp ikke det, måtte han springe og vekke lensmannen slik at bråkmakerne kom bak lås og slå nede i en av cellene for arrestanter i Rådstua. Vekteren ropte også ut hva klokka var og kom med informasjon om været, som om vinden hadde løyet eller om det kom snø. Slike ting passet vekteren på. Ofte ble det nok litt ensomt og stille å gå slik alene i byens gater, og noen ganger kunne vinden blåse kaldt og rive i barten (hvis han hadde bart, da).
Denne natten var det bekmørkt i gatene. Ikke en gang månen skinte. Men vekteren hadde med seg lykten sin og kjente hver krok i byen. Mens han gikk slik og passet på, fikk han øye på noe mystisk. Han hadde akkurat passert den store kirken som lå på torget midt i sentrum. Kirken hadde et stort tårn, og i tårnet var det en glugge. Alt var stille og rolig. Det eneste han hørte var duren fra fossene og en katt som jamret seg i natten, men slike lyder var jo helt vanlig nattelyder på den tiden.
Plutselig hørte han en merkelig lyd. Lyden kom liksom bak han, ovenfra. Den var så gjennomtrengende hjerteskjærende at vekteren stivnet. Det var som om blodet frøs til is, hjertet stoppet å slå og håret reiste seg under den store lua hans. Vekteren bråstoppet og lyttet. Hjertet begynte å banke kraftig. Han gikk litt tilbake dit han synes lyden kom fra. I det samme oppdaget han et merkelig rødt, lysende glimt oppe i tårngluggen i kirketårnet.
Vekteren fôr sammen. Dette var merkelig! Det pleide ikke å være noen i kirken på den tiden. Den gamle kirketjeneren lå nok hjemme og sov, og det gjorde nok presten også.
Vekteren gikk til kirkedøra. Den var stengt, men vekteren visste hvor han kunne finne nøkkelen. Slikt måtte vektere vite for å kunne holde orden på alt i byen. Han følte seg ikke særlig kjekk da kan gikk inn den tunge døra. Kirkerommet lå i det dypeste mørke. Vekteren hadde lykten med så han kunne se hvor han gikk. Flammen fra lykten kastet skumle skygger fra kriker og kroker. Vekteren skuttet seg. Da hørte han lyden igjen. Den kom fra tårnet! Vekteren snek seg opp de smale trappene opp i tårnet. Han forsøkte å være helt lydløs, men de gamle trinnene knirket stygt. Hjertet hamret så han tenkte det kunne høres. Akkurat i det han nådde opp på høyde med gluggen i tårnet, var det noe som bevege seg like ved. Han kjente noe loddent mot hånden og oppdaget at noe stirret på han med røde, stikkende øyne. Vekteren ble så vettskremt at han mistet balansen og vaklet bakover. Han forsøkte å gripe fatt i noe, men festet glapp og han fòr tvers gjennom gluggen!
Morgenen etter fant byens borgere han liggende død på torget. Det var bakeren som fant han først, tidlig i grålysningen. Han skulle til bakeriet og kna og elte deig til brød og kaker som byens borgere skulle kjøpe til frokost. Den arme vekteren lå på magen og i hånden knuget han rundt noen sorte hårdotter.