Henrik Ibsens egne barndomserindringer

Henrik Ibsens egne erindringer fra de første årene av sitt liv har han skildret i sin påbegynte selvbiografi Fra Skien til Rom, skrevet i 1881.

Den gang da gatene i min by Skien for en del år siden fikk navn – eller kanskje de bare ble omdøpte – nøt jeg den ære å få en gate oppkalt etter mig. Således har i alle fall avisene berettet, og jeg har hørt det samme av troverdige reisende. Etter deres forklaring strakte denne gatestrekken sig fra torvet og ned mot havnen, eller ”Muddringen”. Hvis dette er riktig, så skjønner jeg ikke av hvilken grunn gaten kom til å bære mitt navn, thi jeg er ikke født i den gata og har aldri bodd der. Jeg er derimot født i en gård ved torvet, Stockmannsgården, som den den gang kaltes. Denne gården lå like imot kirkens forside med den høye trappa og det anselige tårn. Til høyre for kirken stod byens gapestokk og til venstre lå rådstuen med arresten og ”dårekisten”. På den fjerde siden av torvet lå latinskolen og borgerskolen. Kirken lå fritt i midten.
Dette prospekt var således den første vue over verden, som fremstilte seg for mine øyne. Alt sammen arkitektur. Intet grønt, intet landlig friluftslandskap. Men over dette firkantede rom av stein og tre, fyltes luften, så lang den var, av dempede, drønnende sus fra Langefoss og fra Klosterfossen og fra de mange andre fallende vann, og gjennom fosseduren skar fra morgen til kveld noe som lignet hvasse, snart hvinende, snart stønnende kvinneskrik. Det var de hundre sagblader som arbeidet ute ved fossene. Når jeg siden lærte om guillotinen, måtte jeg alltid tenke på disse sagbladene.

Kirken var naturligvis byens stasligste byggverk. Den gang Skien en julaften i slutten av forrige århundre ved en uforsiktighet av en tjenestepike blev stukken i brand, så brente den daværende gamle kirken også. Tjenestepiken ble, som rimelig kunne være, henrettet. Men byen, som ble gjenoppbygd med like og brede gater i de bakkedrag og dalsenkninger den ligger, fikk ved den anledning en ny kirke, som beboerne med en viss stolthet påstod var av gul hollandsk klinker, at den var oppført av en københavnsk byggmester samt at den akkurat liknet kirken i Kongsberg. Disse fortrinn forstod jeg ikke den gang tilbørlig at skatte, men det som maktfullt bet seg fast i min oppmerksomhet, det var en hvit, diger, sværlemmet engel, som til hverdags svevde høyt oppe under hvelvingen med en skål i hendene, men som om søndagen dalte sakte ned blant oss, når barn skulle døpes.

Nesten mer enn den hvite engelen inne i kirken beskjeftiget meg dog den sorte puddelhunden som holdt til øverst oppe i tårnet, der hvor vekteren ropte om natten. Den hadde glorøde øyne, men den kom ikke ofte til syne. Egentlig viste den seg, så vidt jeg vet, bare en eneste gang. Det var en nyttårsnatt, akkurat da vekteren ropte ut av gluggen på tårnets fremside. Da kom den sorte puddelhunden opp av tårntrappen bak ham, stod stille, bare så på ham med de glødende øynene, det var alt. Men på hodet stupte vekteren ut gjennom tårngluggen like ned på torvet hvor de så ham ligge død, alle de andektige som nyttårsmorgenen tidlig gikk til preken. Siden den natten ropte aldri vekteren gjennom den tårngluggen i Skien kirke. Denne tildragelsen, med vekteren og puddelhunden, foregikk nå forresten lenge før min tid, og jeg har senere blitt fortalt at lignende begivenheter i gamle dager skal ha tildratt seg i atskillige andre norske kirker. Men denne samme tårngluggen var for meg, den gang jeg var barn, noe særlig merkverdig ved at det var oppe i den gluggen jeg mottok det første bevisste og blivende inntrykk. Min barnepike bar meg nemlig en dag opp i tårnet og lot meg få sitte i den åpne gluggen, fastholdt bakfra, naturligvis, av hennes trofaste armer. Jeg minnes tydelig hvordan det slo meg at jeg kunne se folk ned på hattepullene. Jeg så ned på våre egne stuer, så vinduskarmene, så gardinene, så min mor stå dere nede i ett av vinduene. Ja, jeg kunne se over hustaket og ned i gårdsrommet, hvor vår brune hest stod bunden ved stalldøren og vispet med halen. På stallveggen husker jeg det hang et blankt blikkspann. Men så ble det renn og stimmel og vinking der nede i vår gatedør, og piken trev meg liksom vekk og skyndte seg ned med meg. Resten minnes jeg ikke, men siden fortalte de ofte at min mor hadde fått øye på meg oppe i tårngluggen, at hun hadde skreket, at hun var besvimt, som man den gang brukte, og at hun siden, da hun fikk meg igjen, hadde grått og kysset og klappet meg. Som gutt gikk jeg deretter aldri over torvet uten at jeg så opp til tårngluggen. Jeg syntes at den gluggen liksom særlig vedkom meg og den sorte puddelen.

Bare et eneste minne til har jeg beholdt fra mine første år. Til vuggegave hadde jeg blant andre ting fått en stor sølvpenge med det mannshode på. Mannen hadde en høy panne, en stor krokete nese og fremstående underleppe. Han var også barhalset, hvilket jeg fant besynderlig. Barnepiken belærte meg at mannen på pengen var Kong Fredrik Rex. En gang tok jeg til å trille med den på gulvet med det ulykksalige utfall at pengen trillet ned i en sprekk. Jeg tror mine foreldre så et ondt varsel i dette, siden det var en vuggegave. Gulvet ble brutt opp og det ble søkt og gravd både vel og lenge, men Kong Fredrik Rex kom aldri for dagens lys mer. Det var ikke fritt for at jeg lenge etter holdt meg selv for en slem forbryter, og når jeg så byens politibetjent, Peter Tysker, komme ut fra rådstuen og stile over mot vår gatedør, så løp jeg alt hva jeg kunne inn i barnekammeret og gjemte meg under sengen.

I gården nede ved torvet ble vi forresten ikke boende lenge. Min far kjøpte et større hus, som vi flyttet inn i da jeg var omkring 4 år. Dette, mitt nye hjem, var en hjørnegård som lå litt høyere opp i byen, like ved foten av Hundevadbakken, således kalt etter en gammel tysktalende doktor, hvis staselige frue kjørte i en glasskarèt som om vinter ble omgjort til sledevogn. I dette huset var det mange og store stuer, både nedenunder og ovenpå, og her ble ført et meget selskapelig liv. Men vi gutter ferdes ikke så meget innendørs. Torvet, hvor jo de to største skolene lå, var den naturlige samlingsplass og slagmark for byens ungdom. På latinskolen hersket den gang den gamle, fornemme, og høyst elskverdige rektor Ørn. Første mann i borgerskolen var nok pedellen, Iver Flassrud, også en staselig gubbe, som i tillegg forrettet som byens frisør og barberer. Mellom guttene i disse to skolene ble det ført mang en hissig kamp nede rundt kirken, men da jeg ikke hørte til noen av disse skolene var jeg for det meste kun til stede som iakttaker. Forresten var jeg i min barndom overhodet slett ikke stridslysten. For meg lå det langt større tiltrekningskraft i den før omtalte gapestokken og rådstuen med all dens antatt skumle gåtefullheter. Gapestokken var en rødbrun stolpe på omtreng en mannshøyde. Oventil hadde den en stor rund knapp som opprinnelig hadde vært sortmalt. Nå så denne knappen ut som et velvillig innbydende menneskeansikt, litt på skakke. Foran på stolpen hang en jernlenke, og i den en åpen bøyle som for meg så ut som to små brune armer som med den aller største fornøyelse var klare til å klamre seg rundt min hals. Den hadde forøvrig ikke vært brukt på mange år, men jeg husker godt at den allikevel ble stående all den tid jeg var i Skien. Om den står der fortsatt vet jeg ikke.

Og så var det Rådstuen. Den hadde liksom kirken en høy trapp. Nedenunder var arrestkjellere med tilgitrede vinduer ut mot torvet. Innenfor de gitterne har jeg sett mange bleke og skumle ansikter. Et rom lengst nede i rådstuekjelleren ble kalt Dårekisten. Og skal virkelig, så utrolig det nå forekommer meg, i sin tid vært blitt brukt til å sperre inne de vanvittige. Vinduet hadde et gitter som de andre, men innenfor gitret var hele den lille vindusåpningen utfylt av små runde hull så den så ut som et dørslag. Denne hulen ble det for øvrig sagt om at også hadde tjent som oppholdssted for den gang en meget omtalt forbryter ved navn Brendeis, som var blitt brennmerket og likeledes tror jeg den er blitt bebodd av en utbrutt og igjenfanget livsslave, som ble kagstrøken oppe på Li-torvet. Om denne siste fortalte øyenvitner at da han førtes til eksekusjonsstedet, hadde han danset, men da han skulle tilbake i arresten igjen, måtte han dras på en kjerre.

Skien var i mine barneår en overmåte livsglad og selskapelig by, ganske det motsatte av hva den senere skulle bli. Mange høyt dannede, velstående og ansette familier bodde den gang dels i selve byen, dels på store gårder i omegn. Et nærmere og fjernere slektskap forbandt disse familiene innbyrdes, og ball, middagsselskaper og musikalske sammenkomster avløste hverandre både sommer og vinter i tett rekkefølge. Mange reisende kom også til byen, og da det ikke egentig fantes noen hoteller den gang, tok man inn til venner og slektninger. Vi hadde nesten alltid en fremmed på besøk i vår store rommelige gård, og i jule- og markedstiden særlig, var huset fullt og åpent bord fra moren til kveld.

Skiens marked ble holdt i februar måned. Og det var en særlig lykksalig tid for oss gutter. Allerede et halvt år i forveien begynte vi å samle på skillinger for å kunne se taskenspillerne og linedanserne og rytterne, og for å kunne kjøpe honningkaker nede i markedsbodene. Om dette markede hadde noen videre betydning for forretningslivet vet jeg ikke, for meg står det nærmest som en stor folkefest som varte omtrent en hel uke til ende.

Syttende mai ble det i de år ikke gjort syndelig stas av i Skien. Noen unge mennesker skjøt med nøglebøsser ute på Blekebakken eller brente av trollkjerringer. Det var omtrent det hele. Jeg tror nok at denne tilbakeholdenhet i vår ellers så livsglade by nærmest var av hensyn til en viss meget høyt betrodd mann, som hadde sitt herresete i byens omegn, og som man av forskjellige grunner ikke gjerne ville støte for hodet. Desto lystigere gikk det til St. Hansaften. Den ble ikke feiret av alle i fellesskap, men guttene og byens voksne ungdom slo seg sammen i fem, seks eller flere forskjellige samlag, som hvert arbeidet for å skaffe materialer til sitt eget bål. Allerede fra pinsetid begynte vi i flokk og følge å gå omkring for å tigge sammen tjæretønner. En eiendommelig skikk hadde holdt seg fra uminnelige tider. Det vi ikke godvillig fikk, ble stjålet uten at verken eieren eller politiet noen sinne tenkte på å påtale den slags forgripelse. Et samlag kunne således etter hånden skaffe seg en hel stabel at tomme tjæretønner. Den samme hevdvunne rettighet hadde vi like overfor gamle prammer. Kunne vi komme over slike omkomne på land, kunne det lykkes oss å slepe en eller annen bort i all stillhet og holde byttet vel gjemt, så var vår eiendomsrett derved ervervet. Eller ble i alle fall ikke bestridt av noen. Prammen ble da, dager før St Hansaften, båret i triumf gjennom gatene til brannstedet. Oppe i prammen satt en spillemann. Jeg har flere ganger vært vitne til og selv en gang deltatt i et slikt opptog.

(Her avbryter Ibsen sine erindringer etter å ha spent forventningene.)