Barndomsårene

Henrik Ibsen tilbrakte barndomsårene i Skien, fra han ble født til han som 15-åring dro til Grimstad.

Henrik Ibsen forteller selv fra sin barndomstid i Skien:

“Jeg er (...) født i en gård ved torvet, Stockmanns gård som den dengang kaldtes. Denne gård lå lige imod kirkens forside med den høye trappe og det ansélige tårn. Til højre for kirken stod byens gabestok og til venstre lå Rådstuen med arrestrum og Dårekisten (…) Nedenunder var arrestkældere med tillgittrede vinduer ut mot torvet. Indenfor de gittrede har jeg set mange blege og skumle ansigter. Et rum længst nede i rådstuekælderen blev kaldt ”Dårekisten” og skal virkelig, så utroligt det forekommer mig, i sin tid være bleven brugt til at indespærre vanvittige.”

Dette skrev Henrik i 1881. Minnene fra barndommen i Skien kan vi se spor av i Ibsens diktning. Vi kan finne igjen inntrykkene fra Rådstuen i Brand og Peer Gynt.

Stockmanngården

Faren, Knud Ibsen, hadde grunnlagt en forretning i Stockmanngården i 1825. Forretningen var en såkalt blandet detaljhandel. Han importerte varer fra fjerne land. Fra Bordeaux kom druebrennevin, hvitvin og rødvin, fra London kom bomullsstoffer, ullvarer og garn, og fra Altona fikk han lerretsstoffer. Han solgte også glassvarer, kammer av elfenben og horn, messinggjenstander, speil, kniplinger, blyanter, optiske instrumenter og silkevarer.

Det må ha vært et eventyr å komme inn i butikken til Knud Ibsen. Her var gjenstander som kom fra land som var så fremmede at folk i Skien ikke engang visste hvor de lå! Varene ble ikke bare solgt i Skien, men også sendt til andre byer i Norge. Fra Skien eksporterte og solgte han trelast til Danmark og England. Samtidig drev han med spekulasjoner innen trelast og salt. Knud Ibsen eide også et brennevinsbrenneri som han hadde arvet av svigermoren sin, Henriks mormor. På kort tid ble Knud og resten av familien Ibsen en av de mest velstående familiene i Skien.

Fra vinduene i huset kunne Henrik se den gamle kirken med tårnet og den høye trappen. På den tiden ble det fortalt en merkelig historie om kirketårnet og en sort puddel som holdt til der. Her kan du lese sagnet om Den sorte puddelen.

Til høyre for kirken sto en gapestokk. Den var ikke i bruk på Henriks tid, men han fikk sikkert høre mange fortellinger om den.
Til venstre på torget lå huset som ble kalt Rådstuen. I kjelleren under Rådstuen var det fengsel på den tiden, og vinduene hadde gitter så fangene ikke skulle slippe ut. Det var der Henrik fikk se mange "bleke og skumle ansikter". Et rom lengst inne skal ha blitt brukt for å sperre inne de som ble tatt for å være gale, og det ble kalt Dårekisten.

Altenburggården

Familiens velstand vokste, og i 1831 flyttet de til den herskapelige Altenburggården hvor de ble boende i omkring fem år.

Henrik Ibsen forteller selv:
“I gården nede på torvet blev vi forresten ikke længe boende. Min far købte et større hus, hvor vi flytted ind da jeg vel kunde være så omtrent fire år. Dette mit nye hjem var en hjørnegård som lå lidt højere oppe i byen (...) I dette hus var mange og store stuer både nedenunder og ovenpå og her blev ført et meget selskabeligt liv.”

Her var det ti boligrom, foruten kjøkken, kjeller og boder. I en sidebygning var det bryggerhus, bakstestue og boder, og i en annen sidebygning var det plass for tjenestefolkene. Marichen og Knud Ibsen holdt staselige selskaper der andre velstående familier var invitert. Gjestene kom anstigende med hest og vogn i sine fineste klær og ble traktert med den beste mat og drikke, servert av husets tjenestefolk. De satt ved pent pyntede bord, og det ble holdt taler, røkt sigar og skålt i champagne.

Henriks eneste søster, Hedvig, ble født på denne tiden, i 1831. Hun er fire år yngre enn Henrik.

Knud Ibsen kjøpte i 1833 et landsted, gården Venstøp 3 km nord for Skien. Denne gården brukte familien Ibsen som sommerbolig.

På midten av 1830-tallet ble det nedgangstider i Skien. Knud Ibsen var den første som ble rammet, han fikk store problemer med forretningene sine, og det tok ikke lang tid før den økonomiske katastrofen var et faktum. Han forsøkte å skyte inn kapital for å modernisere brennevinsbrenneriet, men var uheldig både med byggmesteren og arbeidsfolkene. Brenneriet ble i 1835 pantsatt til Norges Bank, og dermed måtte Knud Ibsen stenge forretningene. Alt familien eide måtte selges på auksjon. Ikke engang huset sitt fikk de beholde.

Men sommerhuset på Venstøp hadde de fortsatt, så familien flyttet dit. De dro med hest og vogn og et lite flyttelass. Historien forteller at folk i byen slengte stygge ord etter familien da de reiste. Denne spotten og ertingen satte nok dype spor i Henrik.

Venstøp

Familien Ibsen flyttet til Venstøp i juni 1835. Venstøp var en gård og hadde vært familiens landsted om sommeren. Nå ble gården familiens bosted, og her ble de boende i åtte år. Henrik og brødrene hans hadde rom ved siden av et stort loft som ble kalt Mørkeloftet. På den andre siden av mørkeloftet bodde det en gammel dame som barna kalte faster Plough (les Plau). Faster Plough var tanten til Henriks mor.

Det er blitt fortalt at Henrik holdt seg mye for seg selv på Venstøp. Når de andre barna ville ha ham med på leken, var det ofte at han ikke ville være med. Han likte å lese, og satt ofte på loftet og leste bøker.

Henrik likte også å lage dukketeater og hadde ofte dukketeaterforestillinger i bryggerhuset på Venstøp, for søsknene sine og barna i nabolaget. Han tegnet figurer på papp-plater som han festet til små trebiter slik at figurene kunne stå. Så stilte han dem opp mot hverandre og lot dem snakke sammen. Han laget også dukker med snorer slik at de kunne bevege seg. Slike dukker kalles marionetter. Henrik opptrådte også som tryllekunstner og buktaler. Da fikk han hjelp av lillebroren Nicolai som skjulte seg i en kasse foran ham. Henrik laget små hus i papp som han solgte på torget i byen ved hjelp av en gammel kone. Dette tjente han litt lommepenger på.

Det er mange som mener at Ibsen må ha brukt minnene fra barndommen på Venstøp i bøkene sine. I skuespillet Vildanden, som handler om familien Ekdal, beskriver han et mørkeloft maken til mørkeloftet på Venstøp. Akkurat som i Vildanden var det også all verdens bøker på mørkeloftet på Venstøp, og familien Ibsen hadde, i likhet med familien Ekdal, høner og kaniner. Hedvig, som er hovedpersonen i dramaet, heter akkurat det samme som Henriks søster.

Selv om Venstøp var en gård, klarte ikke familien å leve av det de dyrket. Foreldrene hadde aldri vært bønder og slet stadig med å nedbetale gjeld. Faren greide ikke å skaffe seg arbeid over lang tid. Det kostet også å betale for sønnenes skolegang. Henrik ble konfirmert i Gjerpen kirke i 1843. Like etter flyttet familien enda en gang.

Snipetorp

I 1843 flyttet familien Ibsen til Snipetorp, nær Skien sentrum. Her bodde Henrik sammen med fire søsken og foreldrene i annen etasje på tre rom og kjøkken. Første etasje ble leid ut for å gi inntekter til familien. I bakgården drev Knud Ibsen med hønseavl, ganske sikkert for å spe på inntekten. Han hadde på denne tiden ikke noe fast arbeid, men jobbet litt her og der. Blant annet hjalp han folk som ville reise til Amerika.

Henrik ble boende bare noen måneder i Snipetorp. Han var blitt 15 år, konfirmert og måtte klare seg selv. Det var ikke uvanlig på den tiden. Man ble regnet som voksen ved konfirmasjonsalder. Likevel var det nok ganske rart for Henrik å skulle reise fra familien sin. Ved juletider reiste han med skipet Lykkens Prøve til Grimstad. Reisen tok en uke den gang. Det var faren til Henrik som hadde skaffet ham arbeid som læregutt.

Knud og Marichen ble boende i Snipetorp i 22 år, da skilte de lag. Moren flyttet til datteren Hedvig og faren bodde litt rundt omkring hos kjente. Knud og Marichen Ibsen er gravlagt i Skien, men på hver sin side av kirkegården.