Terje Vigen,1861

Terje Vigen er et episk dikt, skrevet av Henrik Ibsen i 1861. Det ble utgitt i hans bok Digte fra 1871. Diktet er illustrert av Christian Krohg.

Diktet bygger på fortellinger fra sørlandskysten under napoleonskrigen og kornblokaden 1808–1811. På denne tida var Danmark-Norge i krig med blant andre England, som hadde innført handelsblokader og dermed kuttet all kontakt mellom Norge og Danmark. Dette medførte hungersnød i Norge. Diktets hovedperson ble tatt av et britisk marinefartøy og sendt i krigsfangenskap i Storbritannia, den såkalte "prisonen".

I tidligere generasjoner gikk det sport i å kunne gjengi utenat så mye som mulig av diktet. Bakgrunnen for dette er at diktet inngikk i folkeskolens grunnpensum, og at det var påkrevd at alle barn skulle kjenne det.

Diktet er regnet som sentralt i den nasjonale grunnfortellingen og er et av Norges mest berømte.

Sammendrag: Terje Vigen er en sjømann, bosatt i Fjære i Aust-Agder, ikke langt fra Grimstad. Han gifter seg og får en datter, Anna, som gir livet en ny mening. Når krigen kommer i 1809, blir han tvunget til å ro over havet til Danmark for å få tak i mat. Tre tønner med bygg tar han med seg til den sultne kona og datteren. På vei tilbake fra Danmark blir Terje Vigen plukket opp av en engelsk skute.

Kapteinen på båten er en atten år gammel gutt. Terje ber på sine knær for seg og sin familie hjemme, men til ingen nytte. Kapteinen senker båten og lasten. Fem år ble han sittende i fangenskap før krigen var over, og da er det for sent å redde kone og barn. Når Terje kommer hjem igjen, er alt som er igjen av familien hans en gravstein.

Terje Vigen bærer på en dyp sorg og et sterkt nag mot dem som hindret ham i å redde familien sin. Han trekker seg tilbake og bor alene ytterst i havgapet der han livnærer seg ved å jobbe som los. Årene går, men så en dag vil skjebnen at Terje igjen skal møte sin banemann. Det blåser opp til et forrykende uvær, og en engelsk yacht kommer seilende i havsnød. Om bord i yachten var den nå eldre kapteinen, hans kone og deres lille datter. Terje kjenner igjen kapteinen. Deres liv ligger nå i Terjes hender.

Hans første tanke er at han endelig skal få hevn over det kapteinen hadde gjort mot han ved deres møte under krigen. Kapteinen hindret Terje Vigen i å komme hjem til kone og barn med mat – og dette førte til deres død. Nå er det kapteinen som må be på sine knær for familien. Gjengjeldelsens time var kommet, og da Terje Vigen er klar for hevn, løfter kapteinens kone opp barnet, og kapteinen roper: ”Anna, mitt barn!”

Tanken på barnet, både sitt eget og kapteinens, gjør at Terje bestemmer seg for å hjelpe familien i havsnød. Terje Vigen ble igjen seg selv, barnet ble frelsen både for Terje Vigen og kapteinens familie.

”Stort har jeg mistet, men stort jeg fikk. Best var det, kan hende, det gikk som det gikk, - og så får du ha takk da, Gud!”

...

Her følger hele diktet:

Terje Vigen

Der bodde en underlig gråsprengt en
på den ytterste, nøgne ø; -
Han gjorde visst intet menneske mèn
hverken på land eller sjø,
dog stundom gnistret hans øyne stygt,-
helst mot urolig vær,-
og da mente folk at han var forrykt,
og da var det få som uten frykt
kom Terje Vigen nær.

Siden jeg så ham en enkelt gang,
han lå ved bryggen med fisk;
hans hår var hvitt, men han lo og sang
og var som en ungdom frisk.
Til pikene hadde han skjemtsomme ord,
han spøkte med bynes børn,
han svinget sydvesten og sprang om bord;
så heiste han fokken, og hjem han fòr
i solskinn, den gamle ørn.

Nu skal jeg fortelle hva jeg har hørt
om Terje fra først til sist,
og skulle det stundom falle litt tørt,
så er det dog sant og visst;
jeg har det just ei fra hans egen munn,
men vel fra hans nærmeste kreds, -
fra dem som stod hos han i siste stund
og lukket hans øyne i fredens blund,
da han døde høyt opp’i de treds.

Han var i sin ungdom en vill krabat,
kom tidlig fra far og mor,
og hadde alt døyet mang en dravat
som yngste jungmann om bord.
Siden han rømte i Amsterdam,
men lenges nok hjem til slutt,
og kom med ”Foreningen”, kaptein Pram;
men hjemme var ingen som kjente ham,
der reiste som liten gutt.

Nu var han vokset seg smukk og stor,
og var dertil en velkledd knekt.
Men døde var både far og mor,
og saktens hans hele slekt.
Han sturet en dag, ja kan hende to, -
men så ristet han sorgen av.
Han fant ei, med landjorden under seg, ro;
nei, da var det bedre å bygge og bo
på det store, bølgende hav!

Et år deretter var Terje gift, -
det kom nok på i en hast.
Folk mente han angret på den bedrift,
som bandt på et sett han fast.
Så levet han under sitt eget tag
en vinter i sus og dus –
skjønt rutene skinnet som klareste dag,
med små gardiner og blomster bag,
i det lille rødmalte hus.

Da isen løsnet i linnværs bør,
gikk Terje med briggen på reis;
om høsten, da grågåsen fløy mot sør,
han møtte den underveis.
Da falt som en vekt mot matrosens bryst:
han kjente seg sterk og ung,
han kom fra solskinnets lysende kyst,
akter lå verden med liv og lyst, - og for baugen en vinter tung.

De ankret, og kameratene gikk
med landlov til sus og dus.
Han sendte dem ennu et lengselsblikk
da han stod ved sitt stille hus.
Han gløttet inn bak det hvite gardin, -
da så han i stuen to, -
hans kone satt stille og hesplet lin,
men i vuggen lå, frisk og rød og fin,
en liten pike og lo.

Der saes at Terjes sinn med ett
fikk alvor fra denne stund.
Han trellet og slet, og ble aldri trett
av å vugge sitt barn i blund.
Om søndagskvelden, når dansen klang
vilt fra den nærmeste gård,
sine gladeste viser han hjemme sang,
mens lille Anna lå på hans fang
og dro i hans brune hår.

Så lakket og led det til krigens år
i attenhundre og ni.
Ennu går sagn om de trengsels-kår
som folket da stedtes i.
Engelske kryssere stengte hver havn,
I landet var misvekst og nød,
Den fattige sultet, den rike led savn,
To kraftige arme var ingen til gavn,
For døren stod sott og død.

Da sturet Terje en dag eller to,
Så rystet han sorgen av;
han mintes en kjenning, gammel og tro:
det store bølgende hav. –
Der vester har ennå hans gjerning liv
i sagnet, som djervste dåd:
”da vinden kulet litt mindre stiv,
Terje Vigen rodde for barn og viv
over havet i åpen båd!”

Den minste sjekte der var å få,
ble valgt til hans Skagensfart.
Seil og mast lot han hjemme stå, -
slik tyktes han best bevart.
Han mente nok, Terje, at båten bar,
om sjøen kom litt på tvers;
det jyske rev var vel svært å gå klar, -
men verre den engelske ”Man og war”
med ørneøyne fra mers.

Så ga han seg trøstig lykken i vold
og tok til årene hvast.
Til Fladstrand kom han i god behold
og hentet sin dyre last.
Gud vet hans føring var ikke stor:
tre tønner bygg, det var alt;
men Terje kom fra en fattig jord, -
nu hadde han livsens frelse ombord;
det var hustru og barn det gjaldt.

Tre netter og dage til toften bandt
den sterke modige mann;
den fjerde morgen, da solen rant,
han skimtet en tåket rand.
Det var ikke flytende skyer han så,
det var fjelle med tinder og skar;
men høyt over alle åsene lå
Imenes-sadelen bred og blå.
Da kjente han hvor han var.

Nær hjemmet var han; en stakket tid
han holder ennu vel ud!
Hans hjerte seg løftet i tro og lid,
han var nær ved en bønn til Gud.
Da var det som ordet frøs i hans munn,
han stirret, han tok ikke feil, -
gjennem skodden, som lettet i samme stund,
han så en korvett i Hesnes-sund
å duve for bakkede seil.

Båten var røbet; der lød et signal,
og det nærmeste løp var lukt;
med solgangsvinden blafrede skral, -
mot Vester gikk Terjes flukt.
Da firte de jollen fra relingens kant,
han hørte matrosenes sang, --
med føttene stemte mot sjektenes spant
han rodde så sjøen fosset og brant,
og blodet fra neglene sprang.

Gjæslingen kalles de blindes skjær
litt østenfor Homborg-sund.
Der bryter det stygt i pålandsvær,
under to fot vann er der bunn.
Der sprøyter der hvitt, der glitrer der gult,
selv stilleste havblikksdag; -
men går ei dønningen aldri så hult,
innenfor er der som tiest smult,
med brekkende bølgedrag.

Dit inn Terje Vigens sjekte fòr
lik en pil mellom brott og brann;
man bak efter han, i kjølvannets spor,
jog jollen med femten mann.
Da var det han skrek gjennem brenningens sus
til Gud i sin høyeste nød:
”innerst der inne på strandens grus
sitter min viv ved det fattige hus,
og venter på barnet med brød!”

Dog, høyere skrek nok de femten enn han:
som ved Lyngør, så gikk det her.
Lykken er med den engelske mann
på rov mellom Norges skjær.
Da Terje tørnet mot båens topp,
da skuret og jollen på grunn;
fra stavnen bød offiseren ”stopp!”
Han hevet en åre med bladet opp
og hugg den i sjektens bunn.

Spant og planker for hugget brast,
sjøen sto inn som en foss;
på to fot vann sank den dyre last,
dog sank ikke Terjes tross.
Han slo gjennem de væpnede menn
og sprang over esingen ut, -
han dukket og svømmet og dukket igjen;
men jollen kom loss; hvor han vendte seg hen,
klang sabler og rifleskudd.

De fisket han opp, han førtes om bord,
korvetten ga seieressalutt;
akter på hytten, stolt og stor,
sto sjefen, en attenårs gutt.
Hans første batalje gjalt Terjes båd,
ti kneiste han nu så kjekk;
men Terje visste ei lengere råd, -
den sterke mann lå med bønn og gråd
i kne på korvettens dekk.

Han kjøpte med tårer, de solgte med smil,
de ågret med spott for bønn.
Det kulet fra øster, til havs med il
stor Englands seirende sønn.
Da taug Terje Vigen; nu var det gjort,
nu tok han sin sorg for seg selv.
men de som han fanget, fant sært hvor fort
et noget var liksom været bort
fra hans pannes skyete hvelv.

Han satt i ”prisonen” i lange år,
de sies, i fulle fem;
hans nakke bøyet seg, grått ble hans hår
av drømmene om hans hjem.
Noe han bar på, men ga ei beskjed, -
det var som hans eneste skatt.
Så kom attenhundre og fjorten med fred;
de norske fanger, og Terje med,
førtes hjem på en svensk fregatt.

Hjemme ved bryggen han steg i land
med kongens patent som los;
men få kunn kjente den gråsprengte mann,
der reiste som ung matros.
Hans hus var fremmeds; hva der blev av
de to, - han der inne erfor:
”da mannen forlot dem, og ingen dem gav,
så fikk de til slutt en felles grav
av kommunen i fattigfolks jord.”

Årene gikk, han røktet sin dont
som los på den ytterste ø;
han gjorde visst intet menneske ondt,
hverken på land eller sjø;
men stundom gnistret hans øyne stygt,
når det brøt over båer og skjær, -
og da mente folk at han var forrykt,
og da var det få som uten frykt
kom Terje Vigen nær.

En måneskinnskveld med pålandsvind
kom der liv i losens flokk;
en engelsk yacht drev mot kysten inn
med revnet storseil og fokk.
Fra fortoppen sendte det røde flag
et nødskrik foruten ord.
Litt innenfor gikk der en båt over stag,
den vant seg mot uvær slag for slag,
og losen sto staut om bord.

Han tyktes så trygg, den gråsprengte mann;
lik en kjempe i rattet han grep; -
yachten lystret, sto atter fra land,
og båten svam efter på slep.
Lorden, med lady og barn i arm,
kom akter, han tok til sin hatt:
”jeg gjør deg så rik som du nu er arm,
hvis frelste du bær oss av brenningens larm.” –
Men losen slapp ror og ratt.

Han hvitnet om kinnen, det lo om hans munn,
lik et smil der omsider får makt.
Innover bar det, og høyt på grunn
sto jordens prektige yacht.
”Den sviktet kommando! I båtene ned!
Mylord og mylady med meg!
Den slår seg i splinter, - jeg vet beskjed –
men innenfor ligger den trygge led;
mitt kjøl-spor skal vise jer vei!”

Morilden brente der sjektene fløy
mot land med sin dyre last.
Akter sto losen, sterk og høy,
hans øye var vilt og hvast.
Han skottet i le mot Gjæslingens topp,
og til luvaart mot Hesnes-sund;
da slapp han ror og staggseil-stropp,
han svinget en åre med bladet opp
og hugg den i båtens bunn.

Inn sto sjøen med skumhvit sprøyt –
der raste på vraket en strid - ;
men moderen løftet sin datter høyt
på armen, av redsel hvid.
”Anna, mitt barn!” han skrek i sin ve;
da bevret den gråsprengete mann;
han fattet om skjøtet, drev roret i le,
og båten var fast som en fugl å se,
slik fòr den i brått og brann.

Den tørnet, de sank; men havet var smult
derinnenfor brenningens kreds;
oppover rakk seg en langgrunn skjult,
der sto de i vann til knes.
Da ropte lorden: ”kjenn, - båens rygg –
den svikter, - det er ingen flu!”
Men losen smilte: ”nei vær De trygg;
en sunken sjekte med tre tønner bygg
er båen som bærer oss nu.”

Der jog et minne om halvglemt dåd
lik et lyn i lordens trekk -,
han kjente matrosen som lå med gråd
i kne på korvettens dekk!
Da skrek Terje Vigen: ”alt mitt du holdt
i din hånd, og du slapp det for ros.
Et øyeblikk ennu, og gjengjeld er voldt - - ”
da var det den engelske stormannen stolt,
bøyet kne for den norske los.

Men Terje sto støttet til årens skaft,
så rank som i ungdommens år;
hans øyne brant i ubendig kraft,
for vinden flommet hans hår.
”Du seilet i mak på din store korvett,
jeg rodde min ringe båt;
jeg trellet for mine til døden trett,
du tok deres brød, og det falt deg så lett
å håne min bitre gråt.

Din rike lady er lys som en vår,
hennes hånd er som silke fin, -
min hustrus hånd den var grov og hård,
men hun var nu allikevel min.
Ditt barn har gullhår og øyne blå,
som en liten Vårherres gjest;
min datter var intet å akte på,
hun var, gud bedre det, mager og grå,
som fattigfolks barn er flest.

Se, det var min rikdom på denne jord,
det var alt hva jeg kalte for mitt.
Det tyktes meg en skatt så stor;
men det veiet for deg så litt. –
Nu er det gjengeldelsens time slår, -
ti nu skal du friste en stund
som vel kommer opp mot de lange år
der bøyet min nakke og blekte mitt hår
og senkte min lykke på grunn.”

Barnet han grep og svinget det fritt,
med den venstre om ladyens liv.
”Tilbake, mylord! Et eneste skritt, -
og det koster deg barn og viv!”
På sprang sto briten til kamp på ny;
men armen var vek og matt; -
hans ånde brente; hans øyne var sky,
og hans hår, - så kjentes ved første gry –
ble grått i den eneste natt.

Men Terjes panne bar klarhet og fred,
hans bringe gikk fritt og stilt.
Ærbødig løftet han barnet ned,
og kysset dens hender mildt.
Han åndet, som løst fra et fengesels hvelv,
hans stemme lød rolig og jevn:
”nu er Terje Vigen igjen seg selv.
Inntil nu gikk mitt blod som en stenet elv;
for jeg måtte – jeg måtte ha hevn!

De lange år i ”prisonens” kvalm,
de gjorde mitt hjerte sykt.
Bakefter lå jeg som heiens halm,
og så i et brådyp stygt.
Men nu er det over; vi to er kvitt;
din skyldner fòr ei med svik.
Jeg ga det jeg hadde, - du tok alt mitt,
og krev, om du tror du har urett lidt,
Vårherre som skapte meg slik.” - -

Da dagningen lyste, var hver mann frelst;
yachten lå lengst i havn.
Med nattens saga taug de nok helst,
men vidt fòr dog Terjes navn.
Drømmenes uværsskyer grå
feiet en stormnatt vekk;
og Terje bar atter så rank som få
den nakke der krøktes hin dag han lå
i kne på korvettens dekk.

Lorden kom, og mylady med,
og mange, mange med dem;
de rystet hans hånd til farvel og Guds fred,
der de sto i hans ringe hjem.
De takket for frelsen da stormen pep,
for frelsen fra sjøgang og skjær;
men Terje strøk over barnets slep:
”nei, den som frelste da verst det knep,
det var nok den lille der!” - -

Da yachten dreiet for Hesnes-sund,
den heiste det norske flagg.
Litt lenger vest er en skumkledd grunn, -
der ga den det glatte lag.
Da tindret en tåre i Terjes blikk;
han stirret fra heien ud:
”stort har jeg mistet, men stort jeg fikk.
Best var det, kan hende, det gikk som det gikk, -
og så får du ha takk da, Gud!”

Slik var det jeg så han en enkelt gang,
han lå ved bryggen med fisk.
Hans hår var hvitt, men han lo og sang,
og var som en ungdom frisk.
Til pikene hadde han skjemtsomme ord,
han spøkte med bynes børn;
han svinget sydvesten og sprang om bord,
så heiste han fokken og hjem han fòr
i solskinn, den gamle ørn.

Ved Fjære kirke jeg så en grav,
den lå på en værhård plett;
den var ikke skjøttet, var sunken og lav,
med bar dog sitt store brett.
Der sto ”Thærie Wiighen” med hvitmalt skrift,
samt året, han hvile fant. –
Han laes for solbrann og vindens vift,
og derfor ble gresset så stridt og stivt,
men med ville blomster iblant.

...

Ordliste til Terje Vigen:

han gjorde visst intet menneske mèn – han gjorde intet menneske vondt
skjemtsomme ord – lystige, spøkefulle ord
fokk - en type seil
treds - seksti
døyet - lide, gjennomgå, tåle
dravat - kastevind; voldsomt og plutselig uvær til sjøs
jungmann - sjømann med grad mellom dekksgutt og lettmatros
lenges - lengte
knekt - soldat
linnvær- mildvær
briggen - tomastet, mellomstort seilskip
trelle - arbeide
krysser - lett, hurtiggående krigsskip
sott - hard (ofte dødelig) sykdom fars-, guls-, vaters-
da vinden kulet litt mindre stiv - kule kommer av kuling, blåste
sjekte - 4,6—6 m lang seilbåt med spiss baug
mers - på seilskip: plattform ved foten av mersestanga
hvast - hardt, stritt
toft - tverrsete, tverrbenk i en (ro)båt
Imenes-sadelen – Imenes-ryggen (en fjellrygg)
Gjæslingen – et skjær
korvett - seilkrigsskip
skral, - skrøpelig, dårlig, gammel
reling - øverste del av båtside, rekke
spant - innvendig ribbe mellom kjøl og reling i båt- el. skipsskrog
tiest smult – rolig farvann
lik en pil mellom brott og brann – gjennom brenningene (bølgene) seile gjennom b- og brann
esing - tykk list øverst på innsiden av en båt, båtripe
ågre - ta for høy rente el. betaling, drive åger å- med noe
spott - spottende ord, mine, hån
prisonen - fengsel
fregatt - tremastet fullrigger med kanoner
los - person som rettleder skip i havneområde el. ukjente farvann
han der inne erfor - erfarte
røkte - passe, stelle sine plikter
dont - gjerning, arbeid den daglige d- / røkte sin d-
forrykt - sinnssvak, vanvittig
stag - tau, vaier el. (stål)stang som støtter, avstiver noe, f eks mast på fartøy
og båten svam etter på slep – hang
brenning - bølge(r) som bryter mot kyst
larm – støy, bråk
morild - små lyspunkter som kan vise seg i havoverflaten når sjøen er i bevegelse, frambrakt av selvlysende plankton
luvaart - vindside
skjøtet - skaftet
slik fòr den i brått og brann – brenning/ bølge(r) som bryter mot kyst
havet var smult – havet var rolig