En Folkefiende, 1882

En Folkefiende er et drama skrevet av Henrik Ibsen i 1882. Det ble uroppført på Christiania Theater 13. januar 1893.

Gjennom stykket ønsket Ibsen å ta et oppgjør med alle maktgrupperinger og politiske partier i sin samtid, og han stiller seg kritisk til flertallstyranniet på bekostning av individets rett til å tenke annerledes. Om makt, medier, politikk, ytringsfrihet, etikk og moral.

Anbefalt målgruppe for videre arbeid: Elever i ungdomsskole og (særlig) videregående skole

… den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene.

Roller

Doktor Tomas Stockmann, badelege
Fru Stockmann, hans kone
Petra, deres datter
Ejlif og Morten, deres sønner, 13 og 10 år gamle
Peter Stockmann, doktorens eldre bror, byfogd og politimester, formann i badebestyrelsen Morten Kiil, garvermester, fru Stockmanns pleiefar
Hovstad, redaktør av "Folkebudet".
Billing, medarbeider i bladet.
Skibskaptejn Horster.
Bogtrykker Aslaksen.
I tillegg til deltagere på folkemøtet, menn, noen kvinner og en flokk skolegutter.

Handling

Tomas Stockmann er en badelege og familiemann i en liten norsk by. Han oppdager at kurbadet som han selv har hatt ideen til, og som er av stor betydning for byens økonomi og renommé, har forurenset vannet og utgjør en stor helsetrussel for alle som oppsøker det. Han mener at badet må stenges inntil feilen er utbedret. Til å begynne med hylles han for denne oppdagelsen, men når det etter hvert blir klart at utbedringene vil bety store kostnader for byen, vender både presse og innbyggere seg mot ham. En av de som går imot ham, er hans egen bror og byfogd på stedet, Peter Stockmann. Doktoren innkaller til et folkemøte der han vil legge frem sitt syn. Det har utviklet seg til å bli den generelle oppfatning at majoriteten alltid tar feil og minoriteten alltid har rett. De fremmøtte dømmer ham som en folkefiende og en trussel for byen, og han blir nødt til å forlate møtet. Hele denne saken har dramatiske konsekvenser for ham selv og familien: Pasientene svikter ham, han blir oppsagt fra badet, datteren Petra mister jobben som lærer og familien blir kastet ut. I raseri og skuffelse vil han først reise utenlands med kone og barn. Når folk begynner å knuse vinduene hans og han mottar trusler, innser han hvor dårlig det står til med den frie ånd på hjemstedet. Han bestemmer seg for å bli i byen, og vil heller ofre seg for arbeidet med å oppdra byens innbyggere til et mer frittenkende folk.

Slik avslutter doktor Stockmanns femte akt: ”Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene.”